Plysjgarn ble introdusert til Kina etter opiumskrigen. På de tidligste bildene vi så, hadde kineserne enten på seg skinnkapper (med alle slags skinn på innsiden og sateng eller stoff på utsiden) eller bomullskapper (på innsiden og utsiden) om vinteren. De er alle bomullsdotter midt i stoffet), tykke og fete, spesielt barn, som runde nøster. De første menneskene som strikket gensere var utlendinger som kom til Kina. Sakte, men sikkert begynte også mange velstående og moteriktige kvinner å lære håndstrikking. Ved begynnelsen av 1900-tallet, i kystbyer som Shanghai og Tianjin, hadde genserstrikking blitt en vanlig moteform.
En ullnål, to bambusnåler, ligger uvirksomt under stuevinduet, solen skinner på kvinnens skuldre gjennom den broderte hvite skjermen, den slags komfort og ro er ubeskrivelig. I Shanghai har mange butikker som spesialiserer seg på ullgarn mestere som sitter ved bordet og lærer bort strikkeferdigheter til kvinner som kjøper ullgarn. Sakte men sikkert har håndstrikkede gensere også blitt en levebrødskilde for mange kvinner. «God jobb på jobben» erstattet gradvis «god broderi» og ble en kompliment til en dame for hennes oppfinnsomhet. På de gamle Shanghai-månedskortene er det alltid en permanenthåret skjønnhet iført en fargerik cheongsam og en håndstrikket hvit genser med et hult mønster. Populariteten til håndstrikkede gensere gjorde at ullindustrien utviklet seg raskt. Selv i krigsårene ble mange nasjonale industrier tvunget til å stoppe produksjonen, og ullproduksjonsindustrien klarte knapt å opprettholde.
Publisert: 19. juli 2022
